På lørdag fikk jeg endelig testet de nye skiene mine. Jeg fikk nemlig en skipakke av min kjære til jul, og så har jeg vært litt treg med å handle, men nå var det endelig tid for tur, sammen med barna. Vi skulle egentlig bare en kort tur. Og da er det viktig å poengtere at dette var min første skitur på 13 år. Om man skal telle frivillig skitur, tror jeg vi må telle enda lenger tilbake…. Men det var en liten avsporing…. En liten tur skulle vi ta, på jordet. Våren valgte jo å stikke innom på en liten snarvisitt her i østfold, så mye av snøen hadde rukket å smelte. Men vi gikk, på skara, barna og jeg. Gled nedover den lange, slakke bakken. Noen korte sekunder angret jeg , uff jeg kunne jo fått noen fine smykker i stedet. Men når jeg så de store smilene i barnas ansikter var det virkelig verdt det. Og tenk så slitsomt det hadde vært for meg om jeg hadde måttet vasse i denne snøen til fots, nei dette var mye bedre.
 |
| Råde Kirke |
Nå har det seg sånn at når man står nede på dette jordet kan man se kirken ett stykke unna, og barna var helt overbeviste om at dit skulle vi gå. Og hvordan kunne jeg nekte dem den gleden. Været var fint, sola varmet, snøen gnistret og alle var glade. Vi la i vei, satte oss delmål, og vant gull hver gang! Jippi! Det vi ikke tekte på var at det jo blir noen omveier når man kjører på jordene, for det er litt kronglete å forsere steingjerder med ski på beina. Etter en time tror jeg egentlig barna var mette av friluftslivet for de begynte å falle som fluer. Heroisk som jeg er, må jeg jo hjelpe dem, men hva skjer da? Jo jeg ramler også!! Rett i bakken , uten forvarsel. Var egentlig litt deilig å ligge der,, så hvorfor ikke gjøre det som faller seg naturlig, å ta seg en pust i bakken når vi alle allikevel har rompa nedpå snøen? Lurer egentlig på hvorfor jeg alltid ramler når jeg står stille? Alle andre som jeg kjenner faller alltid mens de er i bevegelse med ski på beina, men ikke jeg. Kanskje jeg står stille feil?
Vel framme ved målet var vi så late at vi ringte etter min kjære for å bli henta. Veldig snill er han. I går hadde jeg en herlig tur i skogen sammen med ei god venninne, og våre goldener. Turen var ikke lang, men vi var borte lenge. Det er jo så mange stammer og stubber man kan slenge stumpen ned på…. Praten gikk, latteren satt løst og hundene løp. En time i skogen gjør alltid underverker, men når man deler den stunden med en god venn, og kan snakke om alt som finnes mellom himmel og jord blir den mye bedre. Tror Aron var fornøyd også. Endelig fikk han leke med en hund som leker på samme måten som han. Og han trengte virkelig denne løpeturen, etter mange korte turer og luftinger i hagen (det er jo på grunn av isete føre).
Og det gjorde jo ikke så vondt å komme hjem til ferdigstekte pannekakevafler til middag heller!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar