25. august 2010

Hverdagslydighet #2

Ja da var det på'n igjen, i øs pøs regnvær. Jeg putter Aron i bilen og kjører av gårde. (Jeg hadde litt bedre tid før avreise i dag, men bare litt...) Vel framme tar jeg ut en spent hund, han vimser og snuser og er vel egentlig fornøyd med å komme til ett nytt sted. Jeg var tidlig ute denne gangen, for å få gått litt med han, slik at han får tisset og kvittet seg med litt stress som jeg kan ha smittet han med. Det funka vel egentlig greit det, helt til de andre kom med sine hunder i alle fall.
Da ble det vanskelig. Først stivner han helt i blikk og kropp, så begynner frambeina å riste, helt til det har spredd seg til resten av kroppen. Det neste er at han begynne å hoppe på 4 strake bein, mens han klynker, og så begynner det... Uling og bjeffing. Bjeffingen holdt han faktisk på med gjennom hele kurset, ja ja. Nestee gang skal jeg ha med hørselvern. Jeg kan i alle fall trøste meg med at det ikke er jeg som har den vanskeligste hunden på kurset.
I dag skulle vi øve på møtesituasjoner, noe som jo er veldig aktuelt for vårt vedkommende. Første test var at kursholderen skulle hilse på hundene. Aron besto med glans, heldigvis, men den var jeg egentlig ganske sikker på at vi skulle klare bra.
Den neste øvelsen var at hver ekvipasje skulle gå forbi alle de andre hundene. Når de andre gikk forbi bjeffet Aron, og jeg fikk ikke kontakt, men han holdt seg liggende på bakken. Bare ved ett tilfelle spratt han opp, og det var når en annen hanhund skulle forbi, da måtte jeg kjempe litt for å unngå at de måler hverandre opp og ned. Vil jo ikke yppe til kamp. Når det var vår tur, fikk jeg virkelig trent armmuskulaturen. Min hvite tornardo var mer opptatt av de vi gikk forbi, enn av godbitene  jeg hadde i hånda. Men kan vel egentlig  forstå det, de er jo både tørre og kjedelige. Altså vi fikk ikke bestått på denne testen, men det hadde jeg vel ikke ventet heller.
Den tredje øvelsen besto i å møte en annen hundfører, stoppe tre meter i fra hverandre, prate litt og så passere hverandre. ...Vel, det gikk sånn passe greit, i alle fall.
Heldigvis roet han seg ned noe underveis, men bjeffe gjorde han.
Hjemmelekse til neste uke: Øve på kontakt. Vi skal prøve så godt vi kan øve masse, med allverdens spennende godbiter i lomma. BOG- skinke ser ut som  kan funke bra i alle fall, så jeg satser på den neste uke. Så skal vi vise dem. (Tar meg selv hardt i nakken, og fortsetter med godt mot.)


Men til mitt forsvar må jeg si det at, Aron er jo tross alt en omplasseringshund, og jeg har bare hatt han i to måneder (i morgen faktisk!). Og vi har allerede lagt ned mye jobbing, så det er vel kanskje heller ikke så rart at ikke alt er helt på stell....? Jeg må bare huske å minne kursholderen på det samme. Men jeg har i alle fall ikke tenkt å gi meg. Målet er fortsatt at november 2011 er Aron en godkjent terapihund!

Ingen kommentarer: