Han tygger fortsatt på leker eller sko om han kjeder seg litt, men ikke like mye som før. Vi har sørget for at han har sine egne ting tilgjengelig, så vi skal slippe å finne istykkertygde leker som helst burde vært hele.... Det som er merkelig er at han ikke er så interessert i kjøttbein/ tyggebein (trodde jo han var en retriever da), pinner derimot er det beste som finnes, så store som mulig (helst stokker).
Han er veldig god med barna, heldigvis. rolig og tålmodig, og leker gjerne med dem. Jada, jeg vet at jeg ikke kan stole 100% på dette, og jeg lar dem ikke være alene, og vi har regler for barna hva gjelder omgang med hunden (de reglene minner veldig mye om reglene jeg selv vokste opp med...). Aron elsker mat, og barna elsker å mate han. Aron elsker å leke, og barna elsker å leke med han. Aron elsker å bli børstet, og barna elsker å børste han. Aron elsker å bli kost med, og barna simpelthen elsker å kose med han!
Til og med katten Fiffi har falt for Aron sin sjarme. Hun er nok ikke lykkelig, men har helt enkelt akseptert dette. Fra tidligere å ha vært en katt som nesten klorte ut øynene på verdens største rottweiler, er dette en drastisk forandring. Det har faktisk gått så langt at hun hilser på han hver morgen, nese mot nese, og det er katta som som tar initiativet!
Han elsker å gå tur også. Så fort vi tar på skoene danser han rundt i den lille gangen vår så kattematen farer veggimellom. Men han sitter pent når vi tar båndet på, og venter pent til menneskene hans har gått ut først. Høflighet er en dyd, men dette har ikke vi lært han, men du så deilig. Han går pent i bånd også, selv om det sikkert ikke er perfekt. Driver å lære han komandoen fri når han får lov til å snuse rundt i grøfter og lignende, så vi slipper å ha en hund som hele tiden går dit han vil. Det ser ut som om det kan gå bra det også. Det vi virkelig trenger å jobbe med er hvordan han skal oppføre seg når vi møter andre hunder. Da glemmer han alt, og du verden så utrolig sterk denne hunden er når han legger all vekt på frambeina og drar. Har funnet ut at jeg stopper opp, står helt stille, hverken prater med han eller gir fysisk kontakt. Når han har roet seg ned, og jeg merker at energien er dempet (ja, jeg har sett på hundehviskeren) da går vi videre. Dette kan gjenta seg flere ganger på en kort strekning, men det funker. Han får hilse på andre hunder, ikke tro noe annet. Men det er bare deilig å slippe å ha en hylende hund som drar meg overende hver gang vi ser en logrende hale i 100 meters omkrets.... Ja, for Aron hyler faktisk når den hunden han så gjerne vil hilse på bare går rett forbi.
Med mennesker er det annerledes. Hvorfor tror alle at det er greit å bare kaste seg over hunden min? Ja jeg vet han er fin. Aron er faktisk verdens fineste om du spør meg. Med ett godt om mildt uttrykk. Men det er min hund, og når jeg går tur synes jeg det er slitsomt med folk som bokstavelig talt kaster seg over han. I tillegg blir de sure når jeg bare går videre. Jeg sier klart i fra om at de må spørre meg først, og så skal jeg forklare hvorfor. Da får jeg kjeft i stedet. Hva om Aron blir skremt og biter i forsvar? Da hjelper det ikke at han er fin, da er det min skyld. Barn er flinke til å høre etter, men voksne: SKJERP DERE!!
Men nå skal vi kose oss. Blåse opp ett plaskebasseng til barna i hagen, og Aron får en egen vannbalje han kan plaske rundt i..... Hvis jeg da kan få revet de tre bort fra tavlene de tegner på; Det vil si, barna tegner og Aron slikker det av :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar